Reiseblogg fra Travellerspoint

Motocrosstur

all seasons in one day 28 °C

I helgen var jeg med familien på midagselskap hos en venninne av Mari(moren i huset) fra Nicaragua. Hun snakket flytende engelsk da hun hadde flytta til Miami som ung for å jobbe som model. Likevel trengte jeg ikke å bruke henne mange gangene for å oversette, noe jeg tar som et tegn på at spansken begynner å bli ganske bra. Det er utrolig hvor mye større fremgang jeg har hatt etter at jeg flytta og nå må snakke spansk hele tiden. På søndagen var jeg med Henry på sykkeltur med motocrossen hans. Det gikk ganske vilt for seg. Vi dro til et fjellområde som var utrolig vakkert, der vi kjørte innover noen daler langs en grusvei, og det var et par ganger jeg nesten ble slengt av sykkelen. Vi stoppet på et sted der vi kunne fiske vår egen ørett i dammen deres, og jeg må si at de kan sin ørett i Costa Rica også(fritert er metoden her). Når vi var på vei tilbake fikk vi himmelen i hodet, og Henry måtte faktisk holde hånda foran ansiktet for at han skulle se noe i det hele tatt. Jeg har følt meg tryggere(og vært tørrere). Henry har faktisk 6 forskjellige våpen, som han bruker til jakt og også beskyttelse. Det gikk opp for meg at jeg faktisk ikke har skutt noe siden militæret, så jeg var litt ustø i steget da jeg prøvde verdens kraftigste hagle(må det ha vært). Dessverre og smertefullt for meg, var det at familien har en liten biefarm. Biene ble mildt sagt forbanna av bråket jeg lagde, og det var nok litt av et syn å se meg løpe nedover veien med en hagle i hånda, og en sverm med bier etter meg. Jeg slapp unna med 3, dog ekstremt vonde stikk. I tillegg prøvde jeg en over 100 år gammel revolver(ville vesten), og jeg skal nok være glad den ikke eksploderte i ansiktet på meg. Det var litt bekymringsverdig at Henry så litt overraska ut når den funka som den skulle.
CIMG0765.jpg
CIMG0774.jpg
CIMG0781.jpg
CIMG0787.jpg

Jeg er nå ganske glad for at jeg begynte å skrive bloggen, da det etterhvert har blitt som en reisedagbok. Dog noe offentlig, da jeg har gitt adressen til noe familie og venner. Når jeg nå leser ting jeg har skrevet tidligere, dukker det opp ting jeg nesten hadde glemt. Jeg skal derfor prøve å oppdatere litt oftere nå som jeg snart skal reise på heltid og dagene ikke blir så like som de er nå. 8 Juni drar jeg til Guatemala, noe jeg ser veldig fram til. Jeg var å kjøpte bussbillett i San Jose i dag, og prøvde i tillegg å skaffe visa for Cuba. Men det cubanske konsulatet ser seg fornøyde med 4 timers arbeidsdag, så da er det ikke så lett å treffe åpningstida.

Skrevet av arnemw 16:37 Arkivert i Costa Rica Kommentarer (1)

Jordskjelv og hverdagsliv i San Ramon

Merkelig nok så har jeg ikke kjent noen av de små jorskjelvene som til tider rister jorda her i Costa Rica. Men i går kjente jeg det til gjengjeld til gagns. Et jorskjelv som målte 6.3 på richters skala rammet 30 km utenfor kysten av Quepos. Det var selfølgelig den store nyhen på tv i går, i og med at utallige drap og narkosaker er daglig kost. Her i San Ramon satt jeg på dataen da jeg kjente det begynte å riste i huset. I og med at jeg aldri har opplevd et kraftig jorskjelv før, trodde jeg først det var en sprengning i forbindelse med bygningsarbeid. Men da det fortsatte og bare i økte i styrke, begynte det så vidt å kverne i toppetasjen. Da sønnen i huset kom løpende og skrikende og sa ¨ut,ut,ut¨ begynte adrenalinet virkelig å pumpe. Jeg har alltid sett for meg at man opplevde jordskjelv som risting, men da jeg kom ut og sto på bakken, kjentes det mer ut som det buldra under meg. Det var virkelig en ekkel følelse å kjenne at hele jorda røre seg. Heldigvis er det så vidt jeg skjønner ikke meldt om store skader på folk eller hus.

Ellers går hverdagen sin gang her i San Ramon, og for første gang føler jeg at jeg ikke bare er turist her, men får se hvordan man lever her i Costa Rica. Det er tross alt derfor jeg valgte det opplegget jeg er på her nede. Det er nesten ingen turister i San Ramon. I tillegg blir jeg behandlet som en sønn i huset og jeg blir tatt med på ulike turer med familien. Sist helg var jeg med broren til moren i huset på tur opp i en av de nærmeste toppene i området. Med machete og spurtende opp åssidene, minnet han om mest om en latinsk rambo. Blant kompisene hans som var med var det en som liknet Jack Black og sleit voldsomt oppover bakkene, og en hasjrøykende flis som syklet på enhjulssykkel. De er i hvert fall ikke kjedelige her i San Ramon. Det skal også nevnes at faren til disse 7 søsknende ikke likner Bjarne Brøndbo, men Kristian Valen kledd ut som Bjarne Brøndbo(du må ha sett serien for å skjønne hva jeg mener). Likheten var så stor at jeg måtte fortrenge et smil når vi hilste. Den imponerende ¨mulig-å-sette-dippen-på¨ magen er opparbeidet av store, daglige inntak av Imperial(det lokale ølslaget i CR), men som mormor nå har fått en slutt på. Nå til helgen skal jeg være med Rambo(som heter Henry) på crosssykkeltur til et fjellområde et stykke unna, hvor det visstnok skal være veldig fint og bra ørretfiske. Henry kjører visstnok som ticoer flest, så jeg er glad jeg har den latterlig dyre forsikringen min.

Skrevet av arnemw 12:23 Arkivert i Costa Rica Kommentarer (0)

San Ramon

Sist uke sto i nostalgiens tegn. Foerst sa jeg hadepaabadet til Quepos. Siste dagen ble feiret med grillfest pa La Cocal. I en av de mest koseligste hagene jeg har vaert i, med utsikt til stranda, tok jeg faarvel med laererne paa skolen. Selve huset kan vel best beskrives som et veldig fint skur. Men klisjeen om at materialistisk rikdom ikke er alt, er jo i grunn sant. Regnet tok seg fri den ettermidagen og vi fikk se en siste solnedgang over havet fra Quepos. Deretter dro jeg, Eirik og noen andre til Montezuma. For min del for andre gang. Halve vitsen med aa dra tilbake til Montezuma er aa bo paa Hotel Lys. Mer en stor hytte paa stranda enn et hotel, og med gjester som alltid blir lenger enn de hadde tenkt er Hotel Lys toppen av lat lykke. En av gutta som driver stedet er kunstner og det er veldig mange kule gjenstander der. Jeg maa ogsaa nevne at en hel vegg er tilegnet politiske idoler, noe som tegner et politisk standpunkt litt til venstre for RV. Hver kveld er det familiemidag med langbord for gjestene og personalet paa stranda. Noe som gjor at stort sett alle som bor paa Lys kjenner hverandre i lopet av de dagene man bor der. Jeg maatte selfolgelig hoppe i fossen igjen, og ta en fest paa Montezumas ene utested; Chicos. Jeg motte ogsaa noen norske gutter paa tur som hadde med seg bil. Jeg fikk da sett Santa Theresa paa en dagstur der vi presset 5 svaere gutter inn i en bil som er mest komfortabel med 3 passasjerer. Deretter gikk turen til San Jose og Backpackers. Hostellet jeg bodde paa foerste dagene i Costa Rica. For Eirik var sirkelen naa sluttet og han vender nesa hjem med klaerne jeg hadde feilpakka pluss en panamahatt. Som alltid naar vi har vaert i San Jose dro vi paa Kino paa Mall San Pedro(Iron Man2), etterfulgt av tacobell.
CIMG0681.jpg CIMG0660.jpg
CIMG0710.jpg
CIMG0711.jpg
CIMG0740.jpg
Jeg har naa ankommet San Ramon som ligger midt i kaffeland, en time fra San Jose. San Ramon blir beskrivet som poetenes land og det er ikke vanskelig aa skjonne hvorfor. Landskapet her er virkelig vakkert. Familien jeg bor hos holder til litt utenfor San Ramon. Narmeste nabo er kafferanker og Anonyme Alkoholikere som holder moter i nabohuset hver mandag. Jeg har blitt veldig godt mottatt av familien som bestaar av far, mor og to barn paa 10 og 12. I tillegg bor ogsaa Erika (som utgjorde halvparten av spanskklassen min i San Jose) ogsaa her. Hun har bare en uke igjen, men hun hjelper meg iallefall inn i rutinene naa i starten. Jeg har begynt aa jobbe paa et barnehjem og det er en ganske ny opplevelse for meg. Jeg ble plutselig klar over at jeg egentlig aldri har hatt noen trening i handtere smaa barn. Et annet aspekt her er at de fleste av barna har blitt utsatt for ganske grusomme overgrep, og har store psykiske problemer. Jeg maa ogsaa ta med at det naa i Mai er en maaneds innsektsinnvasjon av bibelske proporsjoner. Her er det biller og kakkerlakker paa storrelse med lysparer som okkuperer huset etter at det blir morkt. Baksiden av huset har bare et slags gitter ut mot hagen, og det er derfor livlig insektsliv om kveldene. Erika er er en skikkelig byjente fra Lambertseter, og er livredd alle disse krypene. Vi horer stadig hoye hvin rundt omkring i huset som folge av ufrivillig narkontakt. Om fremtiden kan jeg si saapass at jeg blir her i San Ramon i en maaned. Deretter er planen aa ta buss til Guatemala for aa reise rundt der i noen ukers tid.

Skrevet av arnemw 15:22 Arkivert i Costa Rica Kommentarer (1)

Regntid

Regntiden har kommet for fullt her nede naa. Det er dermed slutt paa fantastiske solnedganger over Quepos og Manuel Antonio all den tid graavaeret kommer rundt klokka fire hver dag. Jeg har gaatt inn i periode med serios pengsparing, saa det er egentlig like greit med daarlig vaer. Det er ikke lenger fristende aa gjoere noe om kveldene og prisene generelt i landet gaar ned i regntiden. Det blir derfor mye lesing om kveldene, og for oyeblikket er jeg midtveis i en murstein av en biografi om Che Guevara. Blir det forresten veldig klisje aa si at naar det regner her, SAA REGNER DET, det regner hunder og katter osv? Uansett, jeg maa iallafall bruke orepropper for aa klare aa konsentrere meg om lesingen om kveldene. Tilbake til Che, saa er han virkelig en stor helt her i Latin Amerika. Jeg vet ikke om hans antiimperialistiske martyrdom er en slags utopisk ideal som folk er glad de slipper aa etterstreve, eller at de rett og slett ikke vet hva han sto for. For selv om folk er ganske skeptiske til gringoene, er de desto mer glad i dollaren de tar med seg fra landet i nord. De fleste faar stjerner i oynene naar de hoerer navnet hans, men de er glad de ikke bor bo paa dagens Cuba. Ellers begynner Quepos aa foeles litt forlatt; turistene drar(regntid), torf har dratt til Jaco(med surfebrettet), hamarsostrene jeg bodde med hos Jaenette har dratt tilbake til Norge, og det er stort sett bare meg og Eirik igjen her. Eirik skal dra til Norge om et par uker og da benytter jeg sjansen til aa bytte prosjekt og bosted til San Ramon, som er en liten by i fjellene litt lenger nord.

Naar det naermer seg slutten her i Quepos, ser jeg at det er en del ting jeg vil huske bedre enn andre. Selv om vertsfamilien min er streite nok, er nabolaget ganske livlig. Det ligger 5 min fra Quepos og ganske idyllisk i aasen her med tropisk skog rundt. Nesten som aa leve i villmarka. En dag jeg satt verandaen klatret det faktisk en ape forbi paa telefonledningen, saa paa meg og flekket tenner, dreit paa taket under og gikk videre. Men, idyllisk som det enn maa hoeres ut, er det visse irritasjonsmomenter her for en rigid nordboer. For det foerste, det er MANGE hunder her, de har ingen dressur og det er helt lovlose tilstander. I natt bjeffet de 4 timer i strekk. Det finnes andre dyr her aa; f.eks en nevrotisk katt, men den har jeg ikke sett paa en stund. Til tider er hoerer jeg lyder som tilsier rimelig hjerteloese sammenstot. For foerste gang i mitt liv er jeg ogsaa redd for en bikkje. Det er en psykopatisk og stygg hund med mord i blikket. Den prover aa bite meg i akkillesen hver gang jeg gaar forbi og jeg ser engstelig etter den hvaer gang jeg er paa vei hjem. Vi har ogsaa to hunder i huset vaart. En liten Idefix med verdens mest bastante underbitt og en halvgaeren boxer som holdes i bakhagen. Litt som det store monsteret man gjemmer i kjelleren i gotiske skrekkfilmer...Ellers maa jeg bare faa utlop for hvor grrrrrenselost irriterende det er at naboene skal spille musikk for fullt volum, stort sett hele dagen. Her er de veldig viktig at alle andre vet hvilken musikk du liker, i tillegg til at de skal tvinges til aa hoere paa den. Det toppet seg i dag med ABBA oversatt til spansk(!!!), paa et perverst hoyt volum. Men ticoene skal faa skryt for aa holde humoreret oppe til tross for at regntiden har kommet. En innringning jeg hoerte paa radioen gikk som foelger: Radiovert: "Pura Vida(purt liv: livet er straalende), hvordan gaar det?" Innringer: "Pura vida, regner som faen. Onsker aa hoere nyeste til Robbie Williams. Pura Vida." Pura Vida er uttrykk fra Costa Rica som folk her bruker som hilsen, sporre om det gaar bra, svare paa om det gaar bra osv. En samtale kan i utgangspunktet kun inneholde Pura Vida, og oppsummerer hvordan folk her tar fatt paa livet tross trange kaar.

Ellers gaar det sin greie gang paa La Cocal og skolen. I gaar maatte jeg holde timen selv, da lareren fant det for godt aa komme. Ellers er det dessverre ganske lavt nivaa naar det gjelder engelsk, mange av 16 aaringene her klarer ikke aa skrive; "My name is" korrekt. En annen litt pussig ting er at engelskundervisningen er lagt opp helt likt, og med samme nivaa for alle klassene. Dvs. et alderssprang fra 6 til 16 aar. Til tross for heller svak engelskkunskaper maa jeg si at ungene er relativt lette aa ha med gjoere og det er ikke mer braak enn vi lagde naar jeg gikk paa barneskolen. Naa er kansje det en svak sammenlikning da jeg gikk i den mest frykta klassen(blant laererne) paa Mortensrud Skole. En ting jeg tror de gjoer riktig her, er at de deler klassene etter nivaa. Selfolgelig er de fleste i en klasse omtrent paa samme alder. Men er en elev veldig god, blir han/ hun plassert i en klasse over. Dermed faar du ganske jevngode klasser. Elevene er ganske motiverte, men lekser er det ingen som gjoer. Der paa oya er det liten kultur for skolearbeid i hjemmet. Paa La Cocal bor det stort sett bare fiskere og det er fascinerende aa se dagliglivet der paa oya. Her er menn med hardskaarne ansikter, aaresprengte armer og hud brunsvidd av sola. Naar de ikke er ute med baaten, er det stort sett lessing, pussing av baat og sitte aa henge som tiden gaar med til. Spor du om likestilling paa La Cocal er det stor sjanse for at vedkomne vil stirre tomt paa deg og sporre; ¿Que? Damene er hjemme med ungene, som de ofte har mange av, og som de begynner aa presse ut allerede i 20 aarsalderen. Dagen deres gaar til med aa passe unger, sladre og kjefte paa alt og alle.

Med et ikke-latinsk utseende her, tror de fleste at du er fra USA. Folk her vet veldig lite om Europa generelt. Naar man nevner Norge, kommer det ofte "aaah, Los Vikingos" foer de rister paa hodet aa sier; "muy locos." Jeg maa som regel forklare at landet vaart ligger paa et annet kontinent, langt nord, folk har mye penger og at det er javelig kaldt der. Bildet folk har av oss, 1000 aar etter vikingtida, er fortsatt at vi er en gjeng hoye, gaerne krigere. Dog har vi visst laert aa drite penger. Men som sant er, vi er vi jo faktisk veldig mye hoyere enn den jevne tico. Faktisk vil jeg anslaa at gjennomsnittshoyden for menn her er omtrent som damene i Norge. Vi ser dermed litt fryktinngytene her og vi faar gaa i fred for banditter selv om natta. I guideboka staar det at det er en ting som er farlig i Quepos. Det er er narkovrakene langs havnpromenaden. Her boer man helst ikke gaa, mener de. Vel, jeg er pent nodt til aa gaa der for aa komme til La Cocal. Etter aa ha bodd her i snart 2 mnd. er jeg blitt ganske kjent godt med gutta boys. I og med at vi bare er noen grader nord for Colombia, flyter det dop rundt her. Det har stort sett bare gringoene raad til, saa gutta langs havna bor vel heller beskrives som spritens venner. 400 cl. Nikolai kan skaffes for 7 kroner her(kan ikke anbefales). Vaer gang jeg gaar forbi paa promenaden proever de aa faa i gang en samtale, for aa saa be om litt penger. Men i det siste har de blitt litt lei av at jeg bare sier hei og hadet, saa samtalene vaare er nede paa basic igjen. Forrige uke kan siteres slik; Eyho, Arnhoee!! GIMMEA DOLLAR!!! Jeg blir ogsaa tilbudt hasj saann ca. 10 ganger om dagen og det virker som alle mellom 15 og 50 har noen gram til skal ha solgt. Gringoene er harde paa hasjoroykinga og naar det har blitt mindre av dem i det siste, er folk dessto mer aggressive paa aa faa solgt. Dermed blir jeg mindre og mindre populaer naar blant de unge dealerne naar jeg vaer gang hoflig avslaar. Jeg regner med at det blir mindre mas om dop naar jeg kommer til San Ramon.

Skrevet av arnemw 10:22 Arkivert i Costa Rica Kommentarer (1)

Panama

all seasons in one day 30 °C

Torsdag 8 April dro Jeg , Eirik og Torfinn fra Quepos til San Jose for aa ta nattbussen til Panama City. Etter aa ha mott opp med en annen norsk jente der, Erika og fatt sett Shutter Island paa kino var vi avgaarde. 16 timer paa buss kan virke skremmende paa noen og enhver. I tillegg er det utrolig hvor selvbevisst man blir naar man sitter ved siden av en nonne. Vi sov oss til grensa der vi maatte vente i 3 timer paa at grensa skulle aapne. Selve prosessen gikk relativt fort og med litt effektivitet kunne vi vaert ute paa 20 min. Folkene som stemplet passene vaare var ogsaa ekstra paapasselige med at alle som saa ut som turister hadde alt av papirer i orden. Ved smaa avvik slo de seg vrange i haap om at noen skulle smore maskineriet med en neve dollar. For en svaer tatovert danske (som formidlet vindmoller i Nicaragua), ble det til slutt for mye. Grensevaktene sliter sansynligvis naa med posttraumatisk stress. Resten av bussturen gikk bra og vi ankom Panama City paa ettermiddagen fredag.
CIMG0419.jpg
Betegnelsen bananrepublikk stammer fra mellomamerika. Panama kan vel egentlig sies aa vaere definisjonen av saadan. Etter at USA ferdigstilte kanalen i 1914, har kjempen i nord hatt store interesser i det lille landet. USAs militare tilstedevaerelse styrket etterhvert ogsaa det panamanske militaeret og militaeret hadde styrkingen fra slutten av 60 tallet til slutten av 80 tallet, da general Noriega til slutt irriterte USA saapass at de invaderte Panama City. Naar vi foerst kom til Panama City ble vi ganske overveldet av de skylinen som gjor Panama til Mellom Amerikas eneste metropolby. I tillegg er det imponerende bruer og andre konstruksjoner som er mer vanlig aa se i USA og Europa. Det var liten tvil om at det over lengre tid har vaert store penger i omlop her. At pengene ikke har kommet alle til gode var lett aa se naar vi kjorte gjennom gamlebyen, som var blitt omdannet til en moderne slum. Her bor folk for under en dollar dagen og det sier seg selv at ingen turist bor sette sine ben her. Hostellet vaart laa paa tuppen av gamlebyen mot havet, Casco Viejo. Denne delen av byen stammer fra starten av 1900 tallet og har blitt pusset opp i senere aar, her ligger ogsaa presidenpalasset, alt av departementer og nasjonalteateret. Som turist har du alt du trenger i Panama City, imponerende bygninger, en sjarmerende gamleby, resturanter og et bra uteliv. Likevel kan en spasertur gjennom den relativt lille hovedstaden fortelle alt om sosiale forskjeller. I et kvartal saa jeg Porscher, rike fruer og velstand du ellers ser i Holmenkollaasen, i neste kvartal kommer det en liten gutt og tigger meg for en dollar. Alt handler om penger og samfunnet i Panama kan best beskrives som gjennomfort raatt. Kjapt oppsumert besokte det som var vaert aa se i gamlebyen, dro til den usjarmerende skyskraperdelen av byen og saa kanalen ved slusene i Miraflores.
CIMG0370.jpg
Etter aa sett byen i et par dager satt en stor gjeng fra hostellet i Casco Viejo kursen for San Blas. San blas er et omraade som dekker ca. halve den panamanske kysten mot Karibien. Her har urfolket Kuna Yala nesten total myndighet, med liten panamansk innvirkning. Kuna Yala bor paa smaa oyer som teller nesten 400 langs hele kysten. Kunaene liker aa bo tett og kun et faatall av oyene er bebodd. I de siste aarene har noen oyene blitt aapnet for turister, noe som har forandret mye av maaten Kunaene lever paa. Etter en veldig svingete biltur, og kjapp baattur ble et dusin gronne europere satt av paa en liten oy. Her ble vi tatt i mot av vaar vert; Cannabis(som han fullstendig seriost introduserte seg som). Bortsett fra Cannabis bodde det et par andre Kunaer der som kun hadde i oppgave aa verte oss. Oya vi bodde paa kan best beskrives som et tropisk paradis, klisjeen om en karibisk oy. Med kun sand, palmer og med en omkrets som kunne dekkes paa 2 min. Vi bodde i smaa bambushytter uten vann og elektrisitet. Doen var i et skur under aapen himmel, der "kloakken" ble foert rett ut i havet. Ellers har man faa bekymringer naar man bor paa en karibisk oy. Den storste faren paa oya var aa bli truffet av kokosnotter, som det var utallige av. Kokosnotter var faktisk valuaten for Kunaene frem til 1990. I dag bruker de kokosnotter til aa bytte til seg ris og andre matvarer. Fisk og sjomat er de selvforsynt med, og vi spiste sjomat tre ganger om dagen mens vi var paa oya.
CIMG0510.jpg
Vi gjorde lite annet enn aa lese, spiller kort, snorkle og dra paa enkelte utflukter naar guiden vaar Aron hadde lyst til aa jobbe litt(sjeldent). Ellers hadde Cannabis kveldsunderholdning som drillpike med ildstang og historier om Kuna Yala folket. Ettersom Cannabis har faatt et utall kokosnotter i hodet og royket seg fortjent til navnet sitt, var det ikke alltid like lett aa folge med paa historiene. Men i et mer edruelig oyeblikk senere, fortalte han meg at Kunaene hadde bodd i San Blas omraadet i ca 800 aar og stammet fra Inkaene. Her tar jeg alle forbehold om faktafeil. At turismen har hatt en innvirkning paa kunaene er det liten tvil om. I folge en danske vi motte, drakk ingen av kunaene alkohol for noen aar siden. Jeg saa sjeldent en av gutta uten en ol i haanda mens jeg var i Kuna Yala land. I tillegg moter man ogsaa mye interssante eventyrere paa et slikt sted. Jeg nevner i fleng en kanadier som skulle haike til Colombia med baat(og deretter kjore rundt i Sor Amerika paa motorsykkel), men som aldri kom seg avgaarde. En kjederoykende danske uten lighter, som bodde som eneste hvite mann paa en av oyene vi besokte. Hver gang det kom noen paa besok til oya, tente han en sigarett og brukte den til aa tenne den neste. Slik holdt han det gaaende. Sist men ikke minst en eldre tysker som saa ut som Sven O Hoiby. Hvis noen snakket tysk til han, svarte i full seriositet han paa tullespansk. Torfinn dopte han passende til Gamle Bardun.
CIMG0512.jpg
Foer vi satte kursen "hjem" mot Costa Rica, tok vi en natt til paa hostellet i Casco Viejo. Dette er uten tvil det hostellet jeg har vaert paa med mest sjarm. Bygd i en gammel kolonibygning og eid av en ekstremt koselig Colombianer, var det flere som ble boende over lengre tid. Et par norske jenter vi motte hadde bodd der i to uker naar vi dro og er nok der fortsatt. Bussen hjem var en lang natts sovn, bare forstyrra av nok et langt opphold i tollen. Vi gikk av i San Isidro(der folk er hvite), og tok bussen gjem til Quepos. Turen til Panama har vaert et stort hoydepunkt til naa og jeg foeler jeg virkelig har fatt sett en annen del Sentral Amerika. Enda mer paavirket av USA, men mindre turister enn i Costa Rica.

Skrevet av arnemw 10:38 Arkivert i Panama Kommentarer (1)

(Innlegg 6 - 10 av 16) « Side 1 [2] 3 4 »