Reiseblogg fra Travellerspoint

Paasken 2010

fisketur i fjellheimen

I paasken skulle jeg egentlig paa tur til en kaffefarm paa karibiske kysten. Da budsjettet paa denne turen kom ut av kontroll, bestemte jeg meg for aa ta en rolig paaske her i Quepos. En god tanke, men ikke i stil med virkeligheten. I paasken blir sovnige Quepos forvandlet til noe tilsvarende Trysil eller Hemsedal. Strandkaate ticos strommer til Manuel Antonio og Quepos sammen med boomblastere og reklamebiler med hoytalere. Naar det i tillegg ble ENDA varmere enn vanlig i starten av uka, maatte jeg bare ut av byen. Torfinn som ogsaa bor her i Quepos bladde igjennom lonely planet og fant tilfeldigvis et sted som heter San Gerardo De Dota. Det som fanget oppmerksomheten hans var at det var godt orettfiske i elva der, stort annet sto det ikke. Saa med lite annet enn en vag rutebeskrivelse av "hostbroren" til Torf dro vi avgaarde grytidlig torsdag morgen.
CIMG0265.jpg
For aa komme til San Gerardo De Dota maa du forst ta en 3 timers tur innover i hoylandet til San Isidro. Deretter maa man ta bussen oppover i fjellheimen mot San Jose. Busssjoferen ropte oss av etter en times tid og vi sto plutselig midt i fjellheimen paa 3500 meters hoyde og smaafros for forste gang paa en god stund. Vi begynte aa folge en grusvei og fikk etterhvert haik ned til selve dalen der San Gerardo ligger. Landskapet der er noe av det vakreste jeg har sett. Langs aassidene var det dyrket frukt og kaffe. SG de dota ligger paa 2200 m hoyde, men her var det en slags fjelljungel langs Rio Savagre som renner gjennom dalen. Paa toppen av aassidene hadde du noe som liknet gransskog. Det var med andre ord et ganske unikt(ihverfall for mer meg og torf) landskap som openbarte seg for oss. Vi leide fiskeutsyr i selve tettstedet og dro nedover en sti langs elven mot noen fosser. Vi provde ogsaa fiskelykken og dro i land en orett hver(min var ydmykende mye mindre enn torfs). Naar det morknet slo vi opp teltet og la oss til aa sove. Torf vekket meg med sporsmaalet; "Er det ikke litt kaldt? midt paa natta. Og jo...det var jo egentlig det. Det viste seg aa bli en av de kaldeste nettene paa lang tid, da vi kun hadde lakenpose og ikke noe liggeunderlag. Dette er jo litt amatormessig kan du jo si. Jeg har hatt mine turer i villmarka for og torf har tross alt en mastergrad i idrett og friluftsliv. Men, naar man bor i Quepos kan man ikke forestille seg at gaar an aa fryse, i tillegg til at lonely planet aldri nevner hvilken hoyde SG de dota faktisk ligger paa.
CIMG0293.jpg
Dagen etter var det straalende solskinn og vi bestemte oss for aa fiske mer, men nappet var det slutt paa. Midt paa dagen snudde ogsaa vaeret og det poste ned i 3 timer. Med stadig synkende moral sto vi i ly under et tre og bestemte oss til slutt for leggge bort budsjett og macholinja for en natt og ta inn paa en hytte i narheten. Med en ikke altfor dyr hytte og litt trostende kaffecito fra eieren var moralen igjen paa topp. Paaskeaften dro vi hjemover igjen. Ifolge lonely planet(!!) er San Isidro viden kjent som den byen med penest jenter i Costa Rica. Denne paastanden maatte vi jo teste holdbarheten av, saa vi tok den seneste bussen hjem til Quepos. Konklusjonen? Vel, alle i San Isidro er like hvite som den jevne europeer. Skjonhetsidealet i Costa Rica er noe forstyrra; jo hvitere du, er jo vakrere. Dette forklarer egentlig hypen rundt folk fra hoylandet og ikke minst vinterbleke gringas som ankommer strendene langs kysten. Saa hvitere: ja, penere: egentlig ikke. Selv faller jeg forresten utenfor dette idealet naa, daa jeg med mine avvikende gener har blitt farget ticobrun av sola til tross for blonde lokker...
CIMG0346.jpg

Forstkommende torsdag reiser jeg til Panama i 10 dager med noen andre herfra. Etter 16 timers busstur skal vi ankomme Panama City for noen dager. Deretter gaar turen til Archipiélago de San Blas som er en oygruppe i det karibiske hav der urfolket Kuna har myndighet.

Skrevet av arnemw 11:13 Kommentarer (1)

Litt mer om om Qupos, otra vez

Dagene her i Quepos har egentlig begynt aa bli litt rutine, med skole paa morgenen og surfing paa ettermidagene. Paa kveldene er jeg egentlig saa sliten at jeg maa trekke meg tilbake paa rommet aa lese en bok eller hore paa musikk. Vi norske gutta her i Quepos har ogsaa vaert en tur i Monteverde og provd Canopy. Canopy er kort fortalt at man seiler gjennom skogen paa staalvaiere i ganske luftige hoider. Verdt a faa med seg. Ellers, naar man reiser rundt blir man ganske oppmerksom paa hvor lite folk i Costa Rica bor utenfor San Jose. Regner man med alle forstedene rundt, bor det 2.6 mill inbyggere i San Jose omraadet av en total befolkning paa 4,5 mill innbyggere. Bortsett fra San Jose er det ingen byer som kan matche f. eks Trondheim eller Bergen hvis man sammenlikner med Norge. Costa Rica og Norge har forresten ganske mange likheter; det er smaa land, mye vill natur, begge land har elendige fotballandslag som alle klager over og ogsaa her setter man pris paa en solid frokost. Folgende frokost staar pa menyen for meg hver morgen; en stor tallerken med ris/ bonner, egg og skinke. tortillas, en stor skaal med papaya og annanas og sist men ikke minst: stekte bananer. Det er nesten saa jeg ruller nedover gata paa vei til skolen. Jeg maa likevel understreke at til tross for alle de overflatiske likhetene, er det langt fra Europa til Latin Amerika. Men mer om det en annen gang.

Quepos et ganske interessant sted aa bo, ser man bort fra turismen i Manuel Antonio, er det stort sett fisk de fleste livnarer seg av. Stort sett alle fedrene til barna paa skolen er fiskere. Det er ogsaa en god del gringofiskere som har flyttet hit paa grunn av klimaet og det beromte fisket. De henger som regel paa den lokale puben Pescador sammen med lokale fiskere og unge jenter i trange kjoler. Noe annet man fort legger merke til naar man reiser inn mot Quepos er den lange strekningen med palmeskog ved siden veien. Det er et noe surrealistisk, dog fantastisk syn med de store fjellene i bakgrunnen, rette linjer med palmeskog og havet paa den andre siden. Skogen ble bygd av United Fruit Company som begynte aa bytte ut bananplantasjene sine her med afrikanske oljepalmer utover 1940 aarene. United Fruit Company er selve symbolet paa den amerikanske innflytelsen og imperialismen i mellomamerika, som startet mot slutten av 1800 tallet. Palmeplantasjen er den siste inversteringen kompaniet har i Costa Rica. Ser du bort fra gringoinvasjonen i turismen og ellers de siste aarene, har lite forandret seg her de siste 50 aarene. I 1953 reiste den unge backpackeren Ernesto Guevara (senerer kjent som Che) gjennom Quepos paa sin latinamerikanske reise, og skrev folgende i sin dagbok; ¨Quepos er annen bananport, den har nesten blitt forlatt av kompaniet (UFC), som maatte erstatte banan plantasjene med oljepalmer som gir mindre fortjeneste. Det er en veldig fin strand der.¨(kilde: otra vez)

Skrevet av arnemw 08:36 Kommentarer (0)

Quepos

sunny

Naa har jeg kommet til Quepos, som er en liten kystby midt paa stillehavskysten. Jeg bestemte meg for aa dra hit ettersom jeg har flere andre fra prosjektet jeg kjenner her. En annen fordel er at Manuell Antonio(som jeg har besokt for) ligger 20 min unna med buss. Manuel Antonio er et veldig populaert feriested pga. nasjonalparken og strendene.
Naar sola gaar ned over horisonten foeles Manuel Antonio som det mest harmoniske stedet i verden. Som en foelge av den naturlige skjonheten paa Manuell Antonio er det veldig mye turister der. Gringoene er klart i flertall...Men tilbake til Quepos hvor jeg bor; det er opprinelig en fiske og bananby og det er en av de mest populaere sportsfiskedestinasjonene i verden. Det er ogsaa en veldig liten by og man merker det spesielt paa at man blir hilset paa av alle uansett hvor du gaar.

Jeg har begynt aa jobbe paa en skole hver morgen 2-3 timer hver morgen. Jeg laerer bort engelsk og gym. Skolen ligger paa en oy som heter La Cocal. Fra Quepos ser Cocal ut som en lang sandstrand med Palmer. Men bak skogen bor det faktisk en del mennesker og de har derfor en barneskole og en skole for litt eldre barn. Det er kun en 100 meter som skiller La Cocal og Quepos og baaten over koster 150 colones, tilsvarende ca. 1,5 kr. Jeg har undervist hver eneste time siden jeg kom og det er ganske morsomt aa merke at jeg kan begynne aa ha samtaler med de andre laererne og barna paa spansk.

Vel, med 2-3 timer jobb hver dag blir det en del fritid...Ettermiddagene tilbringes som regel paa stranda i Manuel Atonio. Jeg og Eirik som ogsaa jober paa et annet prosjekt her, har leid et surfebrett sammen. For tiden er jeg i gang med aa komme meg opp paa brettet og rekorden i staaende tilstand er for tiden 2 sek. Jeg har ogsaa flyttet inn med en ny familie og i et hus som ligger i en av aasene rundt Quepos, det er baade hunder, hoener, katter og aper relativt frittgaende i skogen/ hagene rundt husene her. Det er til tider et sinnsplagende leven naar de begynner aa kommunisere paa tvers av rase kl. 5 om morgenen.

Siden sist har jeg ogsaa vaert en helgetur i Montezuma som ligger paa den relativt ode sydspissen av halvloya nord i landet. For aa komme til Montezuma maa du ta baat og deretter buss paa grusvei i 2 timer. Naar du foerst kommer frem er ikke Montezuma mer en en klynge med hus, barer og resturanter langs stranda. Atmosfaeren er demonistrativt avslappa. Her dyrkes Bob Marley, Che Guevara og de fleste som royker, bruker noe annet en Marlboro. Vi bodde i en buss/ hostel paa stranda og anbefales paa det sterkeste for livsnytende sjeler. Hvis man har lyst paa litt adrenalinrush ligger det noen fossefall ca. 20 min inn i skogen. Der kan man hoppe 12-15 meter ned i kulpen under. Det er en ganske spesiell folelse naar man sitter aa skjelver av adrenalin etterpaa. Fossen gaar fra kulpen ned i en annen foss som faller ca. 30 m ned i en ny kulp. Det er faktisk folk som er gaerne nok til proeve aa hoppe her, dog med forskjellig hell. Gjennomsnittelig 6 personer omkommer hvert aar i forsoket. Det er likevel ingen skilt med advarsler rundt fossefallet. Som en fyr fra Australia vi motte sa; the mentality here is" If you fuck up, well, then its your problem"

Skrevet av arnemw 09:34 Arkivert i Costa Rica Kommentarer (0)

Siste hilsen fra Guadelope

Da har jeg vaert her i droeye 3 uker og det har skjedd en del siden sist. Forrige helg dro vi en gjeng til Manuel Antonio som ligger paa stillehavskysten. Der var temperaturen en god del hoeyere og luftfuktigheten var saa hoy at det nesten ble for mye for mye av det gode. Likevel maa jeg si at det foeltes som at alle mine tropiske droemmer gikk i oppfyllelse da jeg speidet utover stillehavet og drakk kald kokosmelk rett fra opprinnelsen. Ellers var vi i nasjonalparken der og saa iguanar, dovendyr(gjesp), raadyr og moette paa noen ekstremt humoersyke aper. CIMG0044.jpg

Forrig uke hadde jeg spansk som vanlig og vi dro paa tur til nasjonalmuseet der de bl.a hadde gammelt indianergull og nobelprisen til Oscar Arias. Denne helga dro vi til La fortuna og vulkanen Arenal. Dette er en av verdens mest aktive vulkaner og allerede foerste kvelden hadde den utbrudd. Vi hoerte et smell mens vi satt paa hostellet og saa det royk fra vulkanen. Neste dag dro vi paa et opplegg med foerst bading i varme kilder og deretter en liten ekskursjon til nasjonalparken med bedre utsikt til vulkanen. Vulkanen i seg selv er det ikke lov til aa bestige og den krever liv hvert aar fordi noen trosser advarslene. Ellers moette vi ogsaa en noen studenter fra Canada som var i Costa Rica utstyrt med matchende konebankere med BROsca Rica paa brystet. Jeg proevde senere aa formidle et av grunnsteinene i the bro code; "A bro never dances with his hands above his head" uten suksess. En bra kveld/ natt fikk en daarlig avslutning da vi skulle betale for siste runde. Bartenderen mente han skulle ha dobbelt med penger fordi en av oss visstnok skulle ha krevd mer i glasset. Etter 20 min med spangelsk, krydret med gloser unnfanget paa oslo oestkant fikk jeg nok og betalte. Da vi kom ut fikk jeg vite at en annen av gutta hadde betalt 3 ganger saa mye i tilegg for samme sak, gikk det en viking i unge Westgaard. Faa har sett meg mer forbanna siden jeg urettmessig ble vraket som fallskjermjeger. Ingen mennesker eller dyr kom forovrig til skade. CIMG0089.jpg

Jeg slutten paa spanskkurset her i San Jose, og det er snart paa tide aa flytte fra Guadelope. Det blir litt trist, for Guadelope har sin egen sjarm. Generelt er jeg ganske imponert over hvor utviklet Costa Rica er som land; veier, busser, kino osv. holder samme standard som i Norge. Likevel har ikke den jevne ticoen saa mye aa rutte med. Spansklaereren min jobbe 12 timersdager 3 dager i uka, i tilegg til noen lordager. Men siden hun er skilt har hun ikke penger nok til aa dekke de mnd. husutgiftene som vann, mat og strom. Hun maa derfor laane penger av venner og barna sine. Laererne i Norge skal ikke klage. Jeg har forresten laert mer spansk paa 3 uker her enn jeg laerte fransk paa 6 aar i Norge.
CIMG0116.jpg

Skrevet av arnemw 11:40 Kommentarer (0)

Vulkan og noen problemer

Jeg har naa vaert her i San Jose i droeye halvannen uke. Jeg gaar paa spanskkurs hver hverdag og begynner aa kunne stotre frem det mest nodvendige til mrs. jaenette som jeg bor hos. Jeg faar iallfall nok, og god mat. Hun har allerede skjoent at jeg ikke er beskjeden i matveien og fyller paa mer mat foer jeg rekker aa proeve spansken min paa at jeg oensker litt til. San Jose ligger paa over 1000 meter og det er norsk sommertemepratur her, noe som er grei overgang etter aa komme rett fra norsk vinter. Vaeret er veldig opp og ned og det er ganske graatt for tiden.
Jeg har endelig faatt snudd doegnet, men det er sjelden snakk om aa sove lenge uansett i og med at Jaenette og pappegeoyen begynner aa fortelle hverandre roeverhistorier allerede i sjutiden. Pappegoeyen har forroevrig et ordforraad som begrenser seg til; Perequito rico, puta og aa plystre paa jentene naar de gaar forbi buret hans.

Hverdagene gaar med til Spanskkurs, pugge spansk, oppdatere meg paa OL her paa internettkafeen(som koster 3 kr timen) og se paa kino eller ta en cerveza med de andre fra spanskkurset paa den lokale baren i Guadelope. Forrige fredag var vi paa fest hos en eiendomsmegler som noen av de andre her ble kjent med. Han jobber i USA og det er tydelig at en 36 gammel eiendomsmegler faar ganske mye mer for lonna her i Costa Rica. Balkongen hans var ikke snauere enn at han hadde faatt plassert et ganske stort svommebasseng der. I tillegg til aa sette huset sitt til disposisjon(etterhvert alene til oss),bydde han ogsaa paa tequila og et par paastaatte eksmodeller(maa i saa fall
vaert 10 aar siden siste fotoshoot). Paa Soendag dro jeg og et par andre paa dagstur til vulkanen Irazu som ligger paa 3432 meter. Det var dessverre en del skyer, men vi fikk sett det enorme krateret som maaler over en kilometer i omkrets. Sist vulkanen hadde et stort utbrudd var i 1963 og utrolig nok samme dag som president Kennedy ankom Costa Rica. Vi ble busset helt opp, saa jeg skal ikke skryte paa meg noen fysisk bragd selv om det er det hoyeste punktet jeg har vaert paa.

Alt er likevel ikke solskinn her, da vi har litt problemer med OTEC som organiserer opplegget her. Paa Tirsdag fikk vi ikke undervisning fordi skolen ikke hadde fatt pengene fra OTEC(sm vi har betalt for lenge siden), familiene har heller ikke fatt penger paa en del maaneder. Vi dro ned til kontoret og snakket med dem og ble lovet at alt skulle ordnes i loepet av kort tid. Spanskkurset er i gang igjen, men organisasjonen virker ekstremt ustrukturert. Det har ogsaa vaert litt problemer for de som skal i gang med prosjektene etter spanskurset. Men saa lenge ting ruller og gaar for meg, er det forsaavidt greit enn saa lenge. Til helgen blir det nok ut til kysten, og skal bli godt aa faa litt sol paa kroppen. Vi gringoene her skinner virkelig opp gatene med vaar vinterbleke hud.

Skrevet av arnemw 08:50 Arkivert i Costa Rica Kommentarer (1)

(Innlegg 11 - 15 av 16) « Side 1 2 [3] 4 »