Paasken 2010

I paasken skulle jeg egentlig paa tur til en kaffefarm paa karibiske kysten. Da budsjettet paa denne turen kom ut av kontroll, bestemte jeg meg for aa ta en rolig paaske her i Quepos. En god tanke, men ikke i stil med virkeligheten. I paasken blir sovnige Quepos forvandlet til noe tilsvarende Trysil eller Hemsedal. Strandkaate ticos strommer til Manuel Antonio og Quepos sammen med boomblastere og reklamebiler med hoytalere. Naar det i tillegg ble ENDA varmere enn vanlig i starten av uka, maatte jeg bare ut av byen. Torfinn som ogsaa bor her i Quepos bladde igjennom lonely planet og fant tilfeldigvis et sted som heter San Gerardo De Dota. Det som fanget oppmerksomheten hans var at det var godt orettfiske i elva der, stort annet sto det ikke. Saa med lite annet enn en vag rutebeskrivelse av "hostbroren" til Torf dro vi avgaarde grytidlig torsdag morgen.

For aa komme til San Gerardo De Dota maa du forst ta en 3 timers tur innover i hoylandet til San Isidro. Deretter maa man ta bussen oppover i fjellheimen mot San Jose. Busssjoferen ropte oss av etter en times tid og vi sto plutselig midt i fjellheimen paa 3500 meters hoyde og smaafros for forste gang paa en god stund. Vi begynte aa folge en grusvei og fikk etterhvert haik ned til selve dalen der San Gerardo ligger. Landskapet der er noe av det vakreste jeg har sett. Langs aassidene var det dyrket frukt og kaffe. SG de dota ligger paa 2200 m hoyde, men her var det en slags fjelljungel langs Rio Savagre som renner gjennom dalen. Paa toppen av aassidene hadde du noe som liknet gransskog. Det var med andre ord et ganske unikt(ihverfall for mer meg og torf) landskap som openbarte seg for oss. Vi leide fiskeutsyr i selve tettstedet og dro nedover en sti langs elven mot noen fosser. Vi provde ogsaa fiskelykken og dro i land en orett hver(min var ydmykende mye mindre enn torfs). Naar det morknet slo vi opp teltet og la oss til aa sove. Torf vekket meg med sporsmaalet; "Er det ikke litt kaldt? midt paa natta. Og jo...det var jo egentlig det. Det viste seg aa bli en av de kaldeste nettene paa lang tid, da vi kun hadde lakenpose og ikke noe liggeunderlag. Dette er jo litt amatormessig kan du jo si. Jeg har hatt mine turer i villmarka for og torf har tross alt en mastergrad i idrett og friluftsliv. Men, naar man bor i Quepos kan man ikke forestille seg at gaar an aa fryse, i tillegg til at lonely planet aldri nevner hvilken hoyde SG de dota faktisk ligger paa.

Dagen etter var det straalende solskinn og vi bestemte oss for aa fiske mer, men nappet var det slutt paa. Midt paa dagen snudde ogsaa vaeret og det poste ned i 3 timer. Med stadig synkende moral sto vi i ly under et tre og bestemte oss til slutt for leggge bort budsjett og macholinja for en natt og ta inn paa en hytte i narheten. Med en ikke altfor dyr hytte og litt trostende kaffecito fra eieren var moralen igjen paa topp. Paaskeaften dro vi hjemover igjen. Ifolge lonely planet(!!) er San Isidro viden kjent som den byen med penest jenter i Costa Rica. Denne paastanden maatte vi jo teste holdbarheten av, saa vi tok den seneste bussen hjem til Quepos. Konklusjonen? Vel, alle i San Isidro er like hvite som den jevne europeer. Skjonhetsidealet i Costa Rica er noe forstyrra; jo hvitere du, er jo vakrere. Dette forklarer egentlig hypen rundt folk fra hoylandet og ikke minst vinterbleke gringas som ankommer strendene langs kysten. Saa hvitere: ja, penere: egentlig ikke. Selv faller jeg forresten utenfor dette idealet naa, daa jeg med mine avvikende gener har blitt farget ticobrun av sola til tross for blonde lokker...

Forstkommende torsdag reiser jeg til Panama i 10 dager med noen andre herfra. Etter 16 timers busstur skal vi ankomme Panama City for noen dager. Deretter gaar turen til Archipiélago de San Blas som er en oygruppe i det karibiske hav der urfolket Kuna har myndighet.