Arne på tur til Costa Rica

Inntrykket av Puerto Viejo og den karibiske kysten ble litt blandet. Det var nydelige strender hvor du kunne være helt for deg selv(noe som visstnok ikke stemte). Mens jeg lå og slappet av med en t-skjorte over hodet, ble sekken min stjålet. Sammen med kameraet, klokka, penger og guideboka til Cuba...Du kan spørre om hvorfor jeg tok med så mange verdisaker på stranda. Sannheten er at i løpet av mine snart 5 mnd her, har jeg ikke opplevd tyveri(hvis vi ser bort i fra shortsen min under nattbading i Montezuma). I tillegg hadde jeg en kilometerlang karibisk strand for meg selv, noe som gjør noe med stressnivået. Men det lurer tydligvis skurker i skogen på den karibiske kysten, for alt som var igjen der sekken hadde vært, var dype fotspor etter en kjapp vending inn i skogen igjen. Turen gikk så til den lokale politistasjonen. Her gjorde polititet som folk ellers i området; tok det med ro. Jeg tviler på at det er mange saker som har blitt oppklart i Puerto Viejo opp igjennom. Men jeg fikk iallefall en politirapport, og dermed en sak med forsikringen. Jeg har kontaktet Gouda(forsikringen) via mail , men de virker ikke sånn kjempeinteressert i å legge ut en stratgi for hvordan vi kjapt skal få delt de nødvendige papirene. Men det er vel kansje litt naivt å kreve service fra et forsikringsselskap når det faktisk har skjedd noe. Ellers må jeg nevne at jeg reiste forbi Chiquitas bananplantasjer og lasteplass på vei til og fra karibien. Litt morsomt fordi jeg som frukt og grønt ansvarlig på Ica har
flytta rundt utallige kilo med Chiquita fra Costa Rica.

Jeg er nå igjen i San Jose og backpackers hostel. Det har blitt som et hjem her, og det er godt å få komme tilbake til et sted og mennesker du kjenner når du reiser alene. San Jose er vel også den byen i verden jeg kjenner best i verden, etter Oslo. På Onsdag reiser jeg til Cuba og blir borte til 20 Juli. Detter er derfor en av de siste blogginnleggene, ettersom internetttilgangen ikke er den helt store på La Isla. Jeg skal først se Havana og deretter prøve å komme meg til Sierra Maestra på andre siden av øya. Deretter blir det å jobbe seg tilbake til Havana igjen via diverse steder. 11 Juli må jeg prøve å være et sted med mye turister, iom at Cubanerne visstnok bryr seg fint lite om fotball VM. Hasta Luego og heia Argentina!(eller hvem som helst, bare ikke Brasil).

Resten av oppholdet i Nicaragua var veldig bra, tross litt skanglete helse. Jeg ankom Isla de Ometepe med båt og møtte et par hyggelige folk på vei over. De overtalte meg til å bli med til et sted som heter Finca Magdalena. Etter noen timers busstur og en halvtimes vandring var vi fremme ved gården som ligger i åssiden av vulkan Maderas. Finca Magdalena er en gammel gård som tilhørte diktator Somoza i sin tid. Etter revolusjonen ble den omgjort til et kaffekollektiv eid av 24 forskjellige familier. Det ble også etterhvert åpnet som gjestehus. Dagen etter at vi kom, fikk jeg feber som etterhvert gikk over i rennemage. Planene om en aktiv tid med vulkanklatring osv. ble fort satt til side. Men er det et sted der det går an å ikke gjøre veldig mye annet enn å nyte atmosfæren og slappe av er det Isla de Ometepe. Her går ingenting fort, noe innbyggerne ser ut til å stortrives med. Det er bare enkelte asfalterte veier på øya og folk lever stort sett fra hånd til munn. Det ble til slutt en uke på Finca Magdalena uten å gjøre de store kraftanstrengelsene. Men jeg fikk iallefall med meg stort sett hvert eneste minutt med første del av fotball VM. Jeg møtte noen veldig ålreite tyskere som skulle ta båten til San Carlos på sørspissen av sjøen og derfra inn i Costa Rica via Rio Frio. Det hørtes ut som en bra plan, så jeg slang meg på. Siste dagen var magen stabil nok til at jeg endelig kunne klatre vulkanen jeg hadde bodd på en uke. Jeg sleit uansett mindre enn mine kjederøykende tyske venner.

Båten tok 10 timer til San Carlos, og jeg sov(litt) gjennom natta. Tidlig om morgenen var vi fremme i San Carlos og vi rakk akkurat å se Tyskland bli slått av Serbia i VM. Det tok litt tid før humøret igjen var på topp blant mine reisekompanjonger. Vi bestemte oss for å turen til El Castillo, som er en borg langs Rio San Juan som spanjolene brukte som beskyttelse for pirater som seilte inn fra den karibiske kysten. Rio San Juan har vært veldig viktig opp gjennom historien pga. sin link mellom atlanterhavet og Lago de Nicaragua som er veldig nært stillehavet. Det var lenge snakk om å bygge kanalen her i stedet for i Panama. Vi tok en natt i El Castillo, og hele Rio San Juan var et av de mest spennende stedene på hele turen til nå. Dagen etter måtte vi tilbake til San Carlos for å ta båten inn i Costa Rica langs Rio Frio. Hele Nicaragua var en veldig bra og ennerledes opplevelse. Nesten alle byene ser ut som gamle westernbyer som man ofte ser i Mexico. I tillegg er Nicaragua mye mindre amerikanisert enn Costa Rica og Panama. Jeg fikk iallefall følelsen av at Nicaragua er litt mer autentisk Latin Amerika med tanke på historie og kultur.

Etter en dag ¨hjemme¨ på Backpackers i San Jose, har jeg endelig kommet meg til den karibiske kysten og Puerto Viejo. Det var på tide, for det er som å komme til et annet land. Her er det rasta og Bob Marley som gjelder og jeg fullfører den karibiske stilen med å bo i en hengekøye på et hostel ved stranda...

Da er jeg på plass i Nicaragua. Jeg ankom på mandag etter en relativt kjapp busstur fra San Jose. Byen er Granada og ligger på nordsiden av Lago de Nicaragua, som er Sentral Amerikas største innsjø. Her lever faktisk verdens eneste eksemplarer av ferskvannshai. De blir opp til 3 meter lange og jeg vil si det er litt mer fryktinngytene med haier i en innsjø enn i det store havet...Men tilbake til Granada, Så er det en gammel koloniby grunnlagt pa 1500 tallet. Det var en gang den viktigste byen i det kolonialiserte Mellom Amerika, sammen med Antigua i Guatemala. Arkitekturen her er imponerende og det er nesten så man kjenner atmosfæren fra spanjolenes storhetstid her. Jeg har tatt inn på et severdig hostel som heter så mye som den skjeggete apen. Det er ikke så mye å gjøre her bortsett fra å vandre i gatene, som er severdig i seg selv. Jeg møtte en veldig hyggelig amerikaner, og vi fikk med oss en latterlig billig midag (og en del mengder av det utmerkede lokalølet tona) i et gammelt lokalet uten annet enn parafinlamper og stearinlys. Det var virkelig som å reise flere hundre år bak i tid.

I morgen, Torsdag skal jeg ta båt til Isla de Ometepe. Den største øya i innsjøen, og som inneholder ikke mindre enn to vulkaner. Ellers må jeg si at Nicaragua er veldig annerledes enn Costa Rica og til dels Panama. Nicaragua er nok mer likt resten av Mellom- Amerika, og det er det fattigste landet etter Haiti. Det er først nå jeg innser hvor organisert og utviklet Costa Rica faktisk er...

Guatemala kommer nok til å forbli en fjern drøm, da moder jord virkelig har slått seg vrang i landet. Når Dagbladets nettsider viser Guatemala som hovedoppslag midt under Grand Prix, ja da er det ganske alvorlig. Vulkanutbrudd på Pacaya(som jeg hadde lyst til å klatre), stormen Agathe, og jordskjelv har gjort at det er erklært unntakstilstand i landet. Da jeg kontaktet ambassaden, forklarte de at veiene i Guatemala lå nede og at det var liten vits i å reise dit som turist. I tillegg har det de siste dagene kommet bilder av et surrealistisk synkehull, midt i Guatemala City. Definitivt ikke noe man vil bli rammet av. Det blir derfor tur til Nicaragua for meg på mandag, og det blir nok også veldig bra. Eneste problem er at jeg har flybilett fra Guatemala, via San Jose til Havana. Jeg sendte derfor en mail til Kilroy for å spørre om det var mulig å fly direkte fra San Jose. Iom at jeg har bestilt alle mine flyreiser via Kilroy, regnet jeg med at de ville yte litt service. Men den gang ei. På gebrokkent engelsk fikk jeg svar at jeg burde vente å se an situasjonen i Guatemala, all den tid flybilletten kansje ville bli kansellert om jeg ikke sjekket inn i Guatemala City. Ganske fantastisk da jeg gjorde det klart for dem at jeg har skiftet planer og ikke skal til Guatemala. Jeg nekter å tro at det skal være så vanskelig å ordne dette. Så lenger jeg ikke skal kjøpe noe mer av dem, virket de ikke er veldig interessert i å hjelpe.

De siste ukene har det vært en god del mer eller mindre kraftige jorskjelv. Det er ikke verre enn at det rister litt i huset, men det tar litt tid å bli vant til. Her er det så vanlig at folk bare trekker på skuldrene av det hele. Ellers var har jeg avsluttet programmet med OTEC, og fikk et diplom der det sto at jeg har vært med på å utvikle landet. En vannvittig overdrivelse, men takk skal dere ha. På torsdag var jeg i San Jose for en siste kveld med Torfinn og Jay. Vi dro til Mi Taberna i Guadelupe, som er stedet vi vanket første måneden. Etterpå dro vi til El Pueplo som er som en landsby med barer og utesteder. Der hadde de tequila for 5 kroner glasset. Fredagen ble følgelig en vond opplevelse. Torfinn dro også hjem nå , og nå er det ikke mange igjen av de jeg har møtt gjennom programmet. Jeg fikk endelig visaet til Cuba på fredagen, og de gav meg i tillegg en artikkel som Fidel hadde skrevet. Selv om han har gått av med pensjon, skriver han hver uke en artikkel om den politiske situasjon rundt omkring i verden. I artikkelen som heter Imperiet og krigen, er det tydelig at konflikten mellom USA og Cuba ennå ikke er lagt død. Når hans skriver om USA og konflikten med Iran, kommer han med en beskrivelse av president Obama. Kvasikompetent oversatt fra spansk av undertegnede lyder den omtrent som dette;...han lirer av seg utopiske utsagn, med en imponerende veltalenhet og på en svært overbevisende måte. Men han kommer med sannheter som kun eksisterer i hans eget hode..Om dette er en passende beskrivelse, skal jeg la være usagt. Det er likevel morsomt hvor mye denne beskrivelsen kunne handlet om forfatteren selv i yngre dager.

Da er planene for våren klare og er som følger; 8 Juni(på dagen 4 mnd etter at jeg kom til CR) tar jeg bussen fra San Jose for mitt livs lengste busstur. Jeg skal igjennom hele Nicaragua, sove i San Salvador, før jeg ankommer Guatemala City. Der skal jeg reise rundt i 3 uker, før jeg flyr til Havana 30 Juni for å ta for meg Cuba i snaue tre uker. Iom at det er billigere å mellomlande overalt for å komme seg til Europa, skal jeg innom San Jose og Bogota, Colombia. Det blir en uke i Costa Rica, deretter reiser jeg til Barcelona og blir der en uke. 3 August er jeg hjemme i Norge, snaue 6 mnd etter at jeg dro.

Ellers sier alle backpackerne jeg møter at Guatemala er det mest interresante landet i mellomamerika. Med masse maya-ruiner, jungel og vulkaner skal det være nok å finne på i de ukene jeg er der. Sistnevnte attraksjon kan bli noe plagsomt iom at følgende nyhet kom i dag; http://www.dagbladet.no/2010/05/28/nyheter/vulkan/utenriks/aske/guatemala/11896457/

I tillegg sier de fleste her i CR bare "peligroso" når jeg nevner at jeg skal til Guatemala. Og det skal nevnes at Guatemala er litt mindre sikkert enn CR, på grunn av mer fattigdom. Men ingen jeg har møtt har opplevd noe annet enn skumle vandrehistorier, så jeg er ikke veldig bekymra. Ellers skal det nevnes at min fetter Didrik oppholdt seg i landet i 2 mnd, og kom hjem med alle vestkantlokkene i behold. Cuba skal på det andre siden være det sikreste landet i Latin Amerika, så det veier vel opp. Costa Rica er jo heller ikke Europa og avisa i dag fortalte bl.a om 4 drap, 5 dødsulykker på landeveien og en stakkar som ble spist av en krokodille. Dette er ganske store tall når man tenker på det bor færre folk her enn i Norge. I tillegg er det flom i Guancaste og uvanlig dårlig vær generelt for tida.